Hendelse ved bank er en detaljert og humoristisk rekonstruksjon av et mislykket bankran regissøren selv var vitne til i Stockholm. En liten genistrek på 12 minutter fra en av vår tids mest spennende filmskapere.

Sjå Händelse vid Bank på mubi.

Sjå denne kortfilmen. Betre enn mykje anna du kan bruke tida på. Vann Gullbjørn for beste kortfilm på Berlin filmfestival i fjor. Gratis og tilgjengeleg i to veker.

Erotisk ladet melodrama om ung og impulsiv kvinne på full fart nedover bakke – og tilslutt går det meget galt. Den danske filmen “Afgrunden” hadde premiere 12. september 1910 og ga startskuddet til den første gullalderen i dansk film.

Den mest kjente scenen fra filmen er den s.k. gaucho-dansen, der Asta Nielsen (1881-1972) fanger sin motspiller med lasso og danser rundt ham på en måte vi kanskje ikke ville forvente i 1910, i hvert fall ikke på film. Filmen passerte filmkontrollen hjemme i Danmark, mens sensurmyndigheter andre steder i verden så rødt og fant frem saksen.

Da “Afgrunden” ble restaurert i 2004, var den eneste gjenværende kopien i ganske dårlig forfatning. Men når det gjaldt scenen med gaucho-dansen, kunne man gjeninnsette filmsnutten som var blitt bortklippet (og behørlig arkivert) av den svenske filmsensuren 94 år tidligere … (Det er altså ikke alltid at sensur kun fører til de tilsiktede resultatene.)

Dansk filmhistorie – Afgrunden (1910) – del 1 (Youtube)
Dansk filmhistorie – Afgrunden (1910) – del 2 (Youtube)

Thorkild Roose som Absalon og Lisbeth Movin som Anne Pedersdotter

Den grusomme skjebnen til presteenken Anne Pedersdotter har inspirert flere kunstnere opp gjennom årene. En av dem var den danske regissøren Carl Th. Dreyer som filmatiserte historien i 1943 – til stor forargelse for de nazistiske makthaverne, som trolig kjente seg litt for godt igjen i intoleransen og den umenneskelige rettspraksisen som filmen beskriver. Regissøren måtte flykte til Sverige og filmen ble forbudt.

Anne Pedersdotter ble dømt for hekseri og brent på bålet i Bergen i 1590. I “Vredens Dag” er handlingen flyttet til en liten by i Danmark anno 1623: I hjemmet til presten Absalon er det fortsatt prestens gamle moder som har nøklene til huset. Den unge prestefruen Anne har lite hun skulle ha sagt. Når prestens sønn vender hjem etter studier i hovedstaden, får de to unge straks et godt øye til hverandre. Samtidig følger vi prosessen mot den gamle konen Herlofs-Marte som blir anklaget for hekseri, et varsel om hva som senere vil skje med Anne. Gamle mistanker om hekseri blusser opp når presten Absalon dør – og Annes skjebne er beseglet.

“Vredens Dag” er et intenst drama om kjærlighet, hat, makt, hykleri og overtro, nydelig filmet av en av Danmarks største regissører og med et budskap for alle tider. Her er en presentasjon av filmen, laget i forbindelse med at den som én av tolv filmer ble med i det danske kulturdepartementets kulturkanon i 2005:

Et utsnitt av filmen – vi følger den gamle konen Herlofs-Marte som blir forhørt etter alle kunstens regler (eller som det står i dokumentet presten Absalon undertegner på slutten: “Herlofs-Marte underkastedes da pinligt Forhør og aflagde hun frivilligen Tilstaaelse i Nærvær af os forsamlede Præster”):

“Vredens Dag” er basert på et skuespill av Hans Wiers-Jenssen fra 1908. (En annen versjon av dette skuespillet, Edvard Fliflet Bræins opera om Anne Pedersdotter, blir satt opp på Bergenhus festning i forbindelse med Festspillene i 2010.)

TIFF

Tromsø International Film Festival (TIFF) har publisert hele programmet sitt i Origo. Bli med i TIFF2010-sonen hvis du er interessert og/eller skal ditt. Klikk av på filmene du skal se, se hvilke filmer som er mest populære.

Denne kloke, artige og til tider dystre animasjonsfilmen handler om en ensom jente og hennes hardtarbeidende, feilprioriterende foreldre. Historien om dem fortelles i en verden som er så briljant og overflødig realisert at den tåler sammenligning med (den åpenbare inspirasjonskilden) Alice in Wonderland.

I denne fortellingen leder kaninhullet til en vrangverden hvor Coralines foreldre har tid til henne, og hvor kråkeslottet de bor i er et drømmeslott fullt av leker og god mat. Forutsigbart nok, har denne draumeverdenen noen jernharde skyggesider som Coraline etterhvert må overvinne, godt hjulpet av et karaktergalleri som inkluderer en dimensjonsreisende katt, en sprut gal sirkusartist, og to alvorlig falmede burleskdansere.

Coraline er basert på en kortroman av Neil Gaiman, en svartkledd goth-helt som nok er best kjent for tegneserien Sandman. Denne gang har Gaiman tøylet inn det til tider Icarus-aktige ambisjonsnivået som har preget mye av hans forfatterskap (American Gods, noen? Galskap…) og fortalt en enkel, solid historie hvor fantasirikdommen kommer til uttrykk i detaljene og i settingen heller enn i woo-ha! plottkonsepter. Jeg må si at det kler ham.

Filmatiseringen er et ekteseskap mellom datateknologi og den gode, gamle dukketeater-teknikken som regissør Henry Selick tidligere har brukt i filmer som Nightmare Before Christmas og James and the Giant Peach. Coraline mangler den litt sjelløse plastikkfølelsen til de fleste rene dataanimasjoner, samtidig som filmens verden har en detaljrikdom som ville vært umulig i en ren dukkefilm. Det er i det hele tatt vanskelig å understreke hardt nok hvor visuelt rik og tilfredsstillende denne filmen er.

Jeg så Coraline i 3D, og tør påstå at den er et eksempel til etterfølgelse for folk som absolutt insisterer på å bruke dette grepet. Med unntak av en håndfull øyeåpnere, brukes 3D temmelig subtilt, først og fremst til å gi ekstra bildedybde.

Trailer:

Star Trek – en traust men trivelig serie om selvhøytidelige datanerder som seilte litt på måfå rundt i galaksen og møtte romvesener som enten var 1: noen fyrer med panneprotese (fordi det var billig), eller 2: superintelligente rosa skyer (fordi det var enda billigere), eller 3: usynlige romparasitter (fordi det var gratis.)

Lost-bakmann J. J. Abrams har tatt den ærverdige men akterutseilte serien med til laboratoriet og injisert den med et eksperimentelt serum som sannsynligvis involverte apekatthormoner. Resultatet er en hyperaktiv og svært underholdende Science Fiction-film, som beholder mange gamle Trek-elementer men tilfører humor, et stort spesialeffektbudsjett, og skuespillere som faktisk kan skuespille litt. (Ikke et vondt ord om William Shatner, men… du skjønner hva jeg mener.)

Star Trek er en kompromissløst action-pølsestappet film som knapt tar en eneste pause på 126 minutter. Abrams har fått plass til enorme mengder karakterbakgrunn, en innfløkt hovedhistorie og et praktisk talt uendelig antall actionscener. Personlig kunne jeg nok ønsket at regissøren tok seg en rast innimellom, og noen av actionsekvensene virker i overkant overflødige, som for eksempel den som involverer en brølende isbavian, en massiv rød slim-edderkopp, og et episk komediefall ned en snøskavl.

Men, ja: Litt som den første X-Men-filmen, er dette en bortimot perfekt omstart av en avholdt gammel serie. Det blir spennende å se hva J. J. Abrams kommer opp med nå som re-eksposisjonen er unnagjort, og han kan fokusere på å fortelle nye Star Trek-historier.

Forsalget til Engler og Demoner er i gang, og du kan før ordinær premieredato 20. mai få med deg en storstilt gallapremiere på Colosseum tirsdag 19. mai kl 17.00 (begrenset antall billetter).

Bli med inn i mystikkens verden i dét Colosseum for anledningen forvandles til Vatikanstaten!

Regi: Ron Howard. Med: Tom Hanks, Ayelet Zurer, Ewan McGregor, Stellan Skarsgård.
Basert på Dan Browns roman ved samme navn.

Les mer på oslokino.no

”Jenta som lekte med ilden” får kinopremiere 18. september 2009 og ”Luftslottet som sprengtes” får kinopremiere 27. november i hele skandinavia.

Menn som hater kvinner" vil ha premiere i Frankrike 13. mai, samt i Italia og Spania 29. mai, og på DVD’ene kommer utvidede versjoner av filmene.

Vi gleder oss!

Jeg har sett “Watchmen”, som er en kompleks superhelthistorie fra et alternativt Amerika anno 1985. Den er basert på Alan Moore og Dave Gibbons prisbelønte tegneserie. Richard Nixon er valgt for sin tredje presidentperiode, utkledde superhelter er bannlyst av samfunnet og USA og Sovjetunionen står på randen av tredje verdenskrig.

Watchmen ble opprinnelig utgitt av DC Comics som en tegneserie i 12 deler mellom 1986 og 1987, før den ble samlet og gitt ut i bokform. Dette er den eneste grafiske romanen som har vunnet den prestisjefylte Hugo Award og som har blitt utnevnt til en av de 100 beste engelske romanene, fra 1923 til nåtid, av Times Magazine.

Filmen er regissert av Zack Snyder, som har gjort en god jobb. Filmen er mørk, dyster, men håpefull – og vi får gode innblikk i superheltenes skjebner. Man har både håpløshet og håp, humor og action – og jeg var ganske så fornøyd da jeg gikk ut av salen. Til tider groteske scener gjør at jeg synes filmens 15-årsgrense burde vært absolutt for å ikke gi ti-åringer mareritt langt inn i puberteten, men ellers kan filmen godt anbefales for de som tåler litt.

Sjekk ut filmens hjemmeside og IMDB

Teun på dueslaget

I disse tider virker det greit å anbefale filmer som ikke med stor sannsynlighet kan bidra til å øke det overtrampet mot filmindustrien som for få timer siden ble konstatert i Stockholm.

Kleine Teun er filmen du neppe finner uten å kjenne regissøren. Men dersom du blir kjent med regissøren og finner filmen, kan du godt unne deg et avbrekk i din egen grå hverdag med Teun og hans familie. I ettertid vil din egen hverdag framstå som en dans på knallrøde roser.

Det er snakk om en hollandsk film som etter mitt skjønn kanskje ikke burde sees av barn alene hjemme. Filmen anbefales likevel. For det er ikke hver dag du kan beskue en mann (Brand, analfabet) som bor sammen med kona og elskerinna som tror kona er søstra. Underveis prøver kona som later som om hun er søstra, å drepe elskerinna, og barnet (lille Teun) blir satt ut på dueslaget. For spesielt interesserte kan jeg nevne en 3 minutters seanse med gjørmebryting mellom elskerinna (Lena) og kona/søstra (Keet).

Jeg har ikke vært mye på bøgda i Holland (hvis ikke Leek gjelder som bøgda, der har jeg nemlig vært) – men det foregår tydeligvis litt av hvert hvis man beveger seg noen mil utenfor Amsterdam. De fleste nøyer seg vel egentlig med å bevege seg noen mil over Amsterdam når de først er der. Dem om det.

Enjoy referat fra Cannes98

Sorry at jeg lagde avbrekk i stafetten deres …

Apocnow

To dager ble litt lengre. Vi snakker altså her om den filmen man har sett flest ganger. Tror nok både Star Wars (de opprinnelige selvsagt) og Flåklypa Grand Prix ligger høyt på denne liste fra den gangen man var ung og kanskje også lite grann lovende. Skulle jeg utelukkende valgt favoritt film tror jeg kampen ville stått mellom The Godfather og Gladiator. Men jeg går for den filmen i hyllen med flest riper og fingermerker. Nemlig Apocalypse Now.

”I wanted a mission for my sins, and they gave me one”.

For meg handler denne filmen om atmosfæren du blir dradd inn i underveis. Det er for så vidt en enkel historie å følge, men den sjokkerende vinklingen og brutale skildringen av hvordan det må føles å befinne seg i helvete, går meg på nervene hver eneste gang. Filmen er visuelt nydelig å se til og er akkompagnert av fantastisk musikk. Det mørke psykologiske humøret du tar del i, kan til tider få deg ut på dyp grunn, men Coppola løser det gjerne opp med noen av de mest sære påfunnene av humor jeg har sett på film. Kilgore (Duvall) får meg til å le hver gang, spesielt er scenen på stranden når han bestemmer seg for at nå passer det seg å surfe litt.

Bonus DVD’en forteller at ingen modeller er brukt under innspillingen for å skape de storslåtte scenene. ”We just blew up stuff”. Med andre ord, ekte håndverk. For min egen del fungerer original utgaven best. Redux versjonen har gjennomgått en ansiktsløftning samt utvidet med en del scener, som jeg strengt ”ikke hadde behov for”. Filmen er uansett en påminner om da Hollywood var modig og tok sjanser. I dag handler det om å safe og tjene inn igjen pengene man har lagt ut. God forretning med andre ord 

”This is the end”

Pinnen går videre til Bjarte Holsnøy, som samtidig også blir invitert på Origo og til Filmbuff.

braveheart

Nå kan jeg levende forestille meg at de mer bohemske filmtitterne vrir seg i stolen. Men dette er DVDen som får gjennomgå mest hos meg. Og jeg er stygt redd for at Blue-rayen som kommer senere i år, gjør at jeg må slutte å utsette Blue-ray spiller innkjøpet mitt..

Jeg er generelt en stor fan av episke storfilmer og har jobbet meg gjennom andre perler fra Ben Hur til Gladiatoren. Men Braveheart er virkelig fantastisk. Mel Gibson gjør en strålende tolkning av Skottlands store frihetsforkjemper William Wallace. At han i tillegg er regissør er meget imponerende.

Handlingen er vel ganske kjent for de fleste. Men kort fortalt handler den om William Wallace. Han mister sin far og eldre bror i kampen mot den engelske overmakten i ung alder. Han blir så oppdratt av sin Onkel Argyle (Brian Cox). Når han returnerer som voksen er han fast bestemt på å slå seg ned og leve et rolig liv. Men når hans kjære Murron blir henrettet av den lokale engelske kommandanten tar han hevn og blir derfra dratt inn som lederen av den skotske kampen for frihet og uavhengighet.

I min mening er filmen full av fantastiske skuespillerprestasjoner, fantatisk historiefortelling, utrolige velkoreograferte kampscener og nydelig natur (fra Skottland og Irland). Selv har jeg kommet til et punkt der jeg føler barnslig glede over sitater og replikkvekslinger i filmen. Eksempelvis mellom far og sønn Wallace tidlig i filmen da unge William vil snike seg med i kamp mot engelskmennene:

Young William: I can fight.
Malcolm Wallace: I know. I know you can fight. But it’s our wits that make us men.

Eller når Onkel Argyle forteller William i samme ånden som faren: “First I will teach you to use THIS”, og dunker pekefingeren lett mot guttens hode, “then I will teach you to use THIS”, og løfter opp sverdet sitt.

Men øverst troner denne scenen med Wallaces frihetstale:

Og vi kommer ikke utenom denne perlen av en scene heller:

Vel, det var min mest sette film og utvilsomt min favorittfilm. Og med avslutningsordene til Robert the Bruce plasserer jeg stafettpinnen
trygt i hånden på Helge Ekeseth.

You bled with Wallace, now bleed with me!
(Genius! Pure genius!)